Intensiteten griper fra første scene når François Ozon adapterer Albert Camus’ kjente roman med samme navn. Handlingen utspiller seg i Algerie i 1938. Den gåtefulle Meursault har nettopp mistet mora si, men han er tilsynelatende lite preget av sorg. Han lar hverdagen drives videre av tilfeldigheter. Når naboen Raymond havner i vansker, ledes Meursalt mot en skjebnesvanger konfrontasjon på ei strand. Livet hans skal aldri mer bli det samme.

"Gjennom asketisk svart-hvitt-fotografi og en bemerkelsesverdig kontrollert regi skaper Ozon en moderne klassiker som både føles tidløs og urovekkende aktuell. Fatima Al Qadiris suggerende musikk understreker denne følelsen av voksende uro. Sammen med Manu Dacosses hypnotiske svart-hvitt-foto skaper lyd- og bildesiden en film som føles både klassisk og merkelig moderne. «Den fremmede» er kjølig, minimalistisk og dypt forstyrrende – men også blendende vakker. Ozon har skapt en film som både hedrer Camus’ filosofi og gir den ny kraft tilpasset vår tid. Resultatet er en av årets mest tankevekkende og visuelt slående filmer. François Ozons «Den fremmede» er en sjelden litterær adaptasjon som ikke bare gjengir originalverket, men utvider det. Med hypnotisk svart-hvitt-estetikk, filosofisk tyngde og en enestående Benjamin Voisin i hovedrollen blir dette et eksistensielt drama som sitter igjen lenge etter rulleteksten." CINEMA(6) ---- "Nytolkar Camus. François Ozon set fransk kolonialisme på tiltale­benken i filmatiseringa av «Den fremmede»." Klassekampen (5) ---- "Berømt roman fra 1942 ser ut som om den er spilt inn da boka kom . I ny og god filmversjon." Adresseavisen (5) ---- "Filmen makter ... både å dyrke romanens egenart og å gi den en både forsiktig og tankevekkende oppdatering. De vakre bildene står ikke i veien for at Den fremmede kjennes ekte og sann. Og i likhet med sin kjederøykende hovedperson forstiller filmen seg aldri. Filmens Mersault er kanskje vakker, men han er ikke noe forbilde – han viser snarere et vrengebilde av storsamfunnets fastlåste oppfatninger av rett og galt: At det er en større forbrytelse å være en fremmed enn en morder. Ozons filmatisering legger dermed opp til refleksjoner, samtaler og diskusjoner: Er samfunnet og omgivelsenes krav til hva det vil si å være et fullverdig menneske like trange i dag som i 1942?" Vårt Land ---- "En kjølig og hypnotisk eksistensiell triumf." Samtiden ---- "..en velkonstruert film som stiller noen interessante, filosofiske spørsmål.." Dagsavisen ---- "Uutholdelig vakker og brutal gjengivelse av eksistensiell romanklassiker." Dagens Næringsliv ---- "Tilværelsens absurde letthet personifiserer seg i en lat og likeglad hedonist i François Ozons elegante filmatisering av Den fremmede." Morgenbladet ---- "Ozons film tar oss fra introens første bilder tilbake i tid, og til et sted og en livsførsel vi vanskelig kan se oss selv i, eller akseptere. Via elegante og varmt evokative (men samtidig emosjonelt kalde og harde) bilder, tar han oss med inn i et menneskesinn og en personlighet hvis ærlighet skiller seg så dramatisk fra sine omgivelser at alt oppleves som intenst. Der eksempelvis The Talented Mr. Ripley (med Damon, Law og Paltrow), var farvesprakende melodramatisk i sin tilnærming til ‘mord i et fremmed og solrikt land’, er Den fremmede tilbakeholden, konsis, monokrom. Filmen forteller en ganske kort historie, men rommer så mye og har så mange lag og så mye interessant tankegods – samtidig som den ansporer til enda mye mer av egengenererte funderinger – at den mer eller mindre må sees. Uansett hvor vond, nihilistisk meningsløs og slemt usentimental man kan finne den." Tidens Ånd (Jon Hagene) ---- Ozon bygger handlingen med kjølig presisjon, der små øyeblikk gradvis leder mot et uunngåelig brudd. Filmen er utsøkt fotografert i svarthvitt, der det sterke sollyset virker både blendende og truende. Med et uttrykksløst ansikt maler Benjamin Voisin et overbevisende og nøkternt portrett av en mann som ikke passer inn. Resultatet er en fascinerende og utfordrende film, som holder seg tett til den eksistensielle kraften i Camus’ roman. Samtidig gir Ozon historien tydeligere politiske og menneskelige lag, noe som gjør Meursalts gåtefulle natur enda mer slående.